Jeanneauklubben

  • Forstørr
  • Standard skriftstørrelse
  • Forminsk
Feil
  • Feil ved lasting av nyhetsmatingsdata.
Hjem Nyheter Statsraad Lehmkuhl

Statsraad Lehmkuhl

E-post Skriv ut PDF


Når hun ligger til kai i Bergen, skal det godt gjøres å overse henne. Hun er en prektig dame, og forskjønner bybildet. Det synes også de fleste bergenserne, som er svært stolte av Statsraad Lehmkuhl. I 2014 fyller skibet 100 år. Hun holder seg godt.

 


Da vi en fredag gikk forbi skipet, gikk vi likegodt innom det flotte billett- og informasjonskontoret på bryggen. Her ble vi møtt av markedskoordinator Heidi Fagerlid, som fortalte litt om Statsraaden og kontoret. Opprinnelig lå kontoret i Havnegaten, men i forbindelse med omdisponering av lokaler fikk stiftelsen og venneforeningen lokaler på selve havna, der de allerede hadde noe lagerplass.

Var det mulig å se selve skipet? Ja visst, kaptein Marcus Seidl tok godt imot oss, og det ble en drøy times omvisning over tre dekk.

Kaptein Marcus A. Seidl“Statsraaden er født Grossherzog Friedrich August og ble bygget som skoleskip for den tyske handelsflåten i 1914 i Bremerhaven-Geestemünde. Etter en kort gjesteopptreden som engelsk krigsbytte kom Statsraaden til Bergen i 1921, etter initiativ fra Kristofer D. Lehmkuhl. Bare avbrutt av krigen har skipet vært skoleskip siden. I 1967 var det snakk om å selge til utlandet, men skipsreder Hilmar Reksten grep inn. I 1978 skjenket han «Statsraad Lehmkuhl» til Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl, som siden den gang har eid og drevet skipet. “

“Statsraaden er et tremastet barkrigget skoleskip, 98 m langt, 12,6 m bredt og stikker 5,2 m dypt. Masten stikker 48 m i været.”

Skipet har jubileum om tre år – er mye forandret siden 1914?

“Både ja og nei. En del av restaureringene på 50-, 60- og 70-tallet var kanskje ikke de mest vellykkede – respatex har ikke noe om bord her å gjøre. Riksantikvaren har uttalt at den perioden som har preget skipet lengst, skal være toneangivende, så vi har restaurert deler av skipet tilbake til før 1950. Dekket er fra 90-tallet, teak holder i rundt 80 år. Inndelingen av akterskipet er som i 1914.

Vi finner originale trappeganger, med lakkarbeider vi kan speile oss i. Kapteinsalongen var opprinnelig bare for kapteinen og høyere offiserer, men brukes nå som kontor og møterom. Møblene er i flammebjørk – og legg merke til glassoverbygget i jugendstil – flott, ikke sant? Innerdørken er i pitchpine eller malmfuru. Det har en nydelig patina. Og hvis vi skal gå i dybden: ballasten vår er 700 tonn brostein, det meste fra da båten var ny.”

Banjeren med plass til 150 hengekøyer

“På banjerne er det soveplass til 150 stykker, vi snakker hengekøyer. Det passer godt om bord, alle vugger i takt, og det fungerer bra mot og ved sjøsyke.”

Hva med seilføringen – det går noen meter duk med?

“Ja, rundt 2200 kvadratmeter.”

Kan vi spørre hvilken seilmaker som brukes?

“Vi bruker Lee i Hong Kong og er svært godt fornøyd med dem. De er konkurransedyktige på pris, gir god service og har de gjort en feil, noe som sjelden skjer, gjøres endringer raskt og fagmessig.”

Mens vi er i riggen – skjer det at noen faller ned?

“I min tid om bord har vi aldri opplevd alvorlige ulykker eller sykdom. Nå har vi lege med til enhver tid, og det er vi glade for, men, som sagt, de store tingene er det sjelden.”

Uvær da?

“Det har vi hvert år, Nordsjøen i mars-april er lunefull. Vi opplever orkanbyger nesten hvert eneste år, men det er både skipet og mannskapet klare til å takle.”

A propos takle – hva med tauverk?

Fortøyningstrossene holder i ti år hvis vi behandler dem pent, og det gjør vi.”

Broen - helelektroniskOg navigasjon?

“Den er papirløs og helt elektronisk. Når det er sagt, kan vi selvsagt bruke papirkart og sekstant, hvis det skulle knipe. Motoren er på 1175 hestekrefter tilsvarende 830 kilowatt styrke. Den gir oss en toppfart på ti til elleve knop. I tillegg har vi baugtruster. Det må vi ha, for dette skipet er ikke det enkleste å manøvrere, og vi er sjelden alene i en havn. Skal vi ha taubåt for å hjelpe oss på plass, kan det fort bli dyrt.”

Helt alene er du ikke om bord?

“Vi er tolv fast ansatte, og når vi seiler, har vi gjerne et mannskap på 17 personer. Arbeidsmiljøet er svært godt, og vi har liten turnover på ansatte og mannskap. De fleste blir her i tre til fem år, kanskje lengre. Når man søker seg hit, vet man hva man går til og er innstilt på det. Vi rekrutterer fra de to andre skutene (Christian Radich og Sørlandet) og også noe fra de danske skoleskipene. De vi søker, må være kunnskapsrike og like å lære fra seg.”

“I tillegg har vi opptil 150 medseilere, enten det er betalende gjester, skoleklasser eller sjøkrigsskolens første-års kadetter. Det siste har vi holdt på med i ti år nå. Vi seiler til USA, til Baltimore og Norfolk. Dette er en anerkjent ledertrening for militæret, og alle skal kunne gjøre alle oppgaver om bord. I tillegg lærer deltagerne å ta gradvis mer ansvar, slik at de til slutt kan lede den organisasjonen som skuta er underveis. Vi lever tett sammen og er isolert på de lengre strekkene. Det i seg selv er en øvelse for mange.”

Sjøsyke da?

“Den kan ramme de fleste, men etter en til to dager om bord er de fleste kurert. Det hjelper å være på dekk og være med på det som skjer.”

“Driftssesongen vår er åtte og en halv måneder i året. Liggetiden er dyr, og må tjenes inn om sommeren. I sommer har vi deltagelse i Tall Ships Race, og la meg med en gang si: Christian Radich er helt klart vår tøffeste konkurrent, med en imponerende seiersrekke, men vi har tatt vår andel av førsteplasser, noe det ikke snakkes høyt om på Østlandet. Sørlandet har også kommet seg de siste årene, og har blitt en verdig konkurrent etter hvert.”

Seidl forteller videre:

“Vi har kveldsturer i rundt fire uker, og det er en viktig kontakt mot samfunnet rundt oss. Det gir Statsraaden tilhørighet til byen, og gjør at lokalsamfunnet involverer seg i skibet. At vi ligger sentralt i byen, er også viktig.”

“Vi er en god operasjon, totalt sett, med byen i ryggen, stiftelsen og venneforeningen. Driftsbudsjettet vårt nærmer seg 30 millioner, og mindre enn 20 prosent er statsstøtte. Resten må tjenes inn.”

Stiftelsen Seilskipet Statsraad Lehmkuhl ble etablert i 1978, og formålet er å søke seilskipet «Statsraad Lehmkuhl» bevart for etterslekten og gi det en verdig bruksanvendelse som samsvarer med skipets tradisjon, herunder maritim yrkesopplæring. Statsraad Lehmkuhls Venner ble stiftet i 1976 som en frittstående støtteforening for skipet og skal arbeide for at «Statsraad Lehmkuhl» bevares for Bergen og under norske flagg.”

Vi husker med glede da Statsraaden kom opp elva og la til ved Gamlebyen i Fredrikstad under Tall Ships Race i 2005. Sjøkrigsskolens kadetter stod i rærne, og vi mener å huske at de sang sjantier, noe som også læres bort til alle som deltar på tokt.

“Vi profilerer på ankomst og avgang, og nei, det er ingen fare for dem som befinner seg oppe i riggen, høyt over dekk. For det første er de vant til å jobbe der til daglig, for det andre tenker vi på sikkerheten.”

Fint å delta på Tall Ships Race og lignende?

“Ja, denne typen arrangementer betyr mye for oss, vi treffer andre mannskap og lærer av dem, vi viser oss fram for publikum og lar publikum oppleve båten.”

Hvordan havnet kaptein Seidl her?

“Jeg var elev på Christian Radich i sin tid, og har også jobbet som mannskap om bord der. I 1986 begynte jeg på Lehmkuhl som styrmann, og her har jeg vært siden.”

Hva er kapteinens oppgaver?

“Jeg har det overordnede ansvaret for alt om bord. Det betyr koordinering av aktiviteter, spesielt toktgjennomføring, men også praktiske ting som sikkerhet og navigasjon i tillegg til personalansvar og budsjettansvar.”

Kapteinen er ikke erkebergenser, som man kanskje skulle tro – hvor kommer han fra?

“Familien min kommer opprinnelig fra Tyskland, derav navnet, men jeg har vokst opp i Canada. Jeg har bodd i Norge siden 1991. Språk opptar meg, og jeg mener det er viktig at vi tar vare på sjømannsspråket og -håndverket. Om bord bruker vi tradisjonelle sjømannsuttrykk, og vi utfører reparasjoner som det ble gjort tidligere – vi forsøker å ta vare på kunnskap om spleising av tauverk og vaiere, beskyttelse av treverk og alt det andre som hører til på et seilskip med denne alderen. Vi ser at på utenlandske seilskip erstattes gammelt utstyr med mer moderne varianter. De norske skutene er unike på den måten at vi er konservative og prøver å holde på kunnskap og tradisjoner.”

Vi takker for omvisningen, og oppfordrer de som kan til å ta en tur med Statsraaden – hun er en flott skute, enten alle kluter er satt eller ikke. Bildene taler vel for seg.

14 minutters film om Statsraad Lehmkuhl

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 



 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Glassoverbygg i jugendstil

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Et glimt av Bergen

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Foto: Alf Morten og Grete Karin Granholt

 

Sist oppdatert lørdag 25. juni 2011 02:27  

Hovedmeny

Registrering

Din mening

Hva er viktigst for deg